Debatten om hvem som styrer fremtidens kunstige intelligens har tilspisset seg. Mens USA og Kina lenge har vært ansett som de ubestridte lederne i det globale KI-kappløpet, har India nå tydelig signalisert at de nekter å bli plassert på sidelinjen. Denne uken blusset debatten opp da Indias IT-minister, Ashwini Vaishnaw, gikk hardt ut mot Det internasjonale pengefondet (IMF) for deres kategorisering av India som en «Tier 2»-nasjon (andrenivå) innen kunstig intelligens.
Utspillet reiser et fundamentalt spørsmål som er høyst relevant også for norske teknologimiljøer: Hva definerer egentlig en KI-stormakt? Er det evnen til å utvikle de største modellene, eller evnen til å implementere dem i stor skala for befolkningen?
«Kan de slå av modellen?»
Kjernen i uenigheten stammer fra en IMF-rapport som plasserer India i en gruppe land som er lovende, men som ennå ikke tilhører den absolutte toppen av innovatører. Under et arrangement nylig, referert av The Economic Times, stilte Vaishnaw et retorisk spørsmål som utfordrer selve definisjonen av makt i den digitale tidsalderen:
«Kan de slå av modellen?»
Vaishnaws poeng er strategisk og geopolitisk. Han argumenterer for at eierskap til infrastrukturen og kontroll over teknologien er viktigere enn rent akademiske beregninger. Hvis en nasjon er avhengig av proprietære modeller fra Silicon Valley som kan stenges ned eller begrenses ved et politisk pennestrøk, har man ingen reell suverenitet.
Ministeren trakk frem Indias enorme suksess med Digital Public Infrastructure (DPI) – ofte omtalt som «India Stack» – som bevis på landets evne til å skalere teknologi raskere og mer effektivt enn de fleste vestlige land. India har lykkes med å digitalisere identitet og betalingsløsninger for 1,4 milliarder mennesker, et fundament de nå ønsker å bygge KI-løsninger på.
Indias KI-strategi: Suverenitet og infrastruktur
For oss i Norge, som også diskuterer behovet for nasjonale språkmodeller og «norsk KI», er Indias strategi gjenkjennelig, om enn på en helt annen skala. India satser nå tungt på det de kaller «IndiaAI Mission». Dette er et regjeringsstøttet initiativ med et budsjett på over 100 milliarder rupi (ca. 12 milliarder kroner) for å bygge nasjonal datakraft.
Sentrale elementer i Indias motargument mot IMF inkluderer:
- Datatilgang: India genererer mer data enn nesten noe annet land i verden, en kritisk råvare for trening av KI-modeller.
- Talentbase: Ifølge Stanford Universitys AI Index Report, har India en av verdens høyeste konsentrasjoner av KI-utviklere på plattformer som GitHub.
- Maskinvare-investeringer: Regjeringen planlegger å anskaffe over 10 000 GPU-er (grafikkprosessorer) for å tilby subsidiert regnekraft til indiske startups og forskere.
Er IMF-kritikken berettiget?
Selv om Vaishnaws reaksjon er skarp, peker internasjonale analyser ofte på reelle flaskehalser i det indiske økosystemet. Mens USA huser gigantene som OpenAI, Google DeepMind og Anthropic, mangler India foreløpig de store, fundamentale modellene som setter standarden globalt.
IMFs klassifisering handler ofte om «AI Preparedness» – en indeks som vurderer digital infrastruktur, humankapital, arbeidsmarkedspolitikk og innovasjon. Her skårer India høyt på humankapital, men lavere på generell infrastruktur sammenlignet med vestlige økonomier. Det er denne nyansen Vaishnaw mener er utdatert, da den ikke tar høyde for hvor raskt India implementerer løsninger i praksis.
Hva betyr dette for Norge?
At India posisjonerer seg som en likeverdig spiller med USA og Kina, har implikasjoner for norske virksomheter.
For det første er norsk IT-bransje tungt integrert med indiske teknologipartnere. Dersom India lykkes med sin «Sovereign AI»-satsing, vil norske selskaper som outsourcer til India kunne få tilgang til kompetanse og verktøy som er mindre avhengige av amerikanske lisenser. Dette kan gi en kjærkommen diversifisering i en tid hvor teknologisk uavhengighet står høyt på agendaen i Europa.
For det andre minner debatten oss om at KI-utviklingen ikke bare handler om hvem som har den smarteste chatboten i dag, men hvem som kontrollerer infrastrukturen for fremtiden. Indias insistering på at «kontroll over modellen» er definisjonen på makt, bør være en tankevekker for norske beslutningstakere som vurderer hvorvidt Norge skal bygge egen infrastruktur eller lene seg på internasjonale skytjenester.
Konklusjon
Indias reaksjon på IMF er mer enn såret stolthet; det er en markering av en ny geopolitisk virkelighet. Mens Vesten fokuserer på regulering (som EUs AI Act) og Kina på statlig kontroll, forsøker India å definere en tredje vei basert på digital offentlig infrastruktur og masseskalering. Om de er «Tier 1» eller «Tier 2» i dag er kanskje mindre viktig enn retningen pilen peker – og den peker utvilsomt oppover.