Det er lett å la seg rive med av overskriftene. Når Elon Musks gigantiske Starship-raketter eksploderer i spektakulære ildkuler over Texas, mens NASAs SLS-rakett står trygt på bakken, tegnes det ofte et bilde av to ulike verdener som kolliderer. Mediene vinkler det gjerne som et kappløp: Den statlige kjempen mot den private utfordreren.
For oss som følger teknologiutviklingen tett, er realiteten langt mer nyansert – og teknisk fascinerende. Sannheten er at NASA og SpaceX ikke konkurrerer om å komme først til Månen. De er låst i et gjensidig avhengighetsforhold, et teknologisk skjebnefellesskap, der ingen av dem kan lykkes uten at den andre leverer varene.
Arkitekturen: Et komplisert puslespill i bane
For å forstå dynamikken, må vi se på hvordan Artemis-programmet faktisk er skrudd sammen. Det er ikke lenger slik som under Apollo-ferderne, hvor én rakett (Saturn V) gjorde alt. Artemis-arkitekturen er modulær og fordelt på flere aktører.
NASA eier og drifter Space Launch System (SLS) og romfartøyet Orion. Deres oppgave er transporten fra Jorden og ut til månebane. Men NASA har ikke bygget en egen månelander for denne fasen. Den oppgaven er satt ut på kontrakt, og vinneren av den første kontrakten var SpaceX med en modifisert versjon av Starship, kjent som Human Landing System (HLS).
Operasjonen vil foregå slik for Artemis III:
- NASA skyter opp fire astronauter i Orion-kapselen med SLS-raketten.
- Samtidig venter et tomt Starship HLS i bane rundt Månen (NRHO - Near-Rectilinear Halo Orbit).
- Orion dokker med Starship i rommet.
- To astronauter flytter seg over i Starship, som frakter dem ned til måneoverflaten.
- Etter oppholdet flyr Starship opp igjen, møter Orion, og astronautene reiser hjem i NASA-fartøyet.
Dette betyr at Starship ikke er en rival til SLS, men en kritisk komponent i NASAs infrastruktur. Uten Starship, ingen landing. Uten SLS/Orion, ingen astronauter å lande.
Tidslinjer og den kritiske faktoren: Orbital tanking
Det er her analysen av tidslinjene blir interessant. Mens Artemis II – en bemannet ferd rundt Månen uten landing – nå sikter mot oppskyting tidlig i 2026, er den faktiske landingen med Artemis III skjøvet lenger ut i tid. Interne og eksterne rapporter peker nå mot 2027 eller 2028 som tidligste mulighet.
Hvorfor denne forsinkelsen? Det handler i stor grad om modenheten til Starship-teknologien. For at Starship skal kunne nå Månen med nok drivstoff til å lande og ta av igjen, må den tankes opp i jordbane før den drar videre. Dette krever at SpaceX mestrer overføring av kryogent drivstoff (flytende metan og oksygen) i vektløs tilstand – en teknologisk bragd som aldri er utført i denne skalaen før.
"Det kritiske risikomomentet er ikke at SpaceX 'slår' NASA, men at utviklingen av Starship tar så lang tid at hele Artemis-programmet må settes på vent."
SpaceX må gjennomføre en rekke ubemannede testflyvninger, demonstrere drivstoffoverføring i bane, og gjennomføre en ubemannet landing på Månen før NASA vil tillate at mennesker går om bord. Lekkasjer fra interne tidsplaner hos SpaceX antyder at en demonstrasjon av tanking kan skje i 2026, med en ubemannet månelanding i 2027.
Det virkelige kappløpet: USA mot Kina
Når NASA-sjef Bill Nelson uttrykker bekymring i media, handler det sjelden om at han frykter SpaceX. Det handler om geopolitikk. Det virkelige kappløpet foregår mellom USA (representert ved NASA og deres kommersielle partnere som SpaceX og Blue Origin) og Kina.
Kina har et uttalt mål om å lande taikonauter på Månen innen 2030. Dette legger et enormt politisk press på NASA for å holde fremdriften oppe. Hvis Starship blir vesentlig forsinket, risikerer USA å miste ledelsen i romkappløpet til Beijing. Dette er grunnen til at NASA også har åpnet lommeboken for å inkludere Blue Origin som en sekundær leverandør av månelandere til senere oppdrag (Artemis V) – for å ha flere ben å stå på og skape intern konkurranse i industrien.
Konklusjon: En symbiose av nødvendighet
For oss som observerer dette fra utsiden, er det viktig å skille støy fra signal. Sprengte Starship-prototyper i Texas er ikke tegn på fiasko, men en del av SpaceX sin aggressive utviklingsmetodikk som NASA nå er avhengig av. NASA har valgt å lene seg på kommersiell innovasjon for å nå sine mål.
Det ser kanskje ut som et kappløp mellom to raketter, men operasjonelt er det snakk om to halvdeler av samme billett. For at menneskeheten skal returnere til Månen dette tiåret, må både den tradisjonelle ingeniørkunsten bak SLS og den radikale nytenkningen bak Starship lykkes – samtidig.
Kilder og videre lesning
- NASA Artemis Program Official Overview – Offisiell oversikt over programmet og status.
- SpaceX Starship Human Landing System – SpaceX sin side om HLS-kontrakten.
- GAO Report: NASA Artemis Programs (Jan 2024) – Rapport fra US Government Accountability Office om tidslinjer og risiko.
- NASA Office of Inspector General Report (2023) – Analyse av kostnader og tidsplaner for Artemis.