Mens debatten i Norge og Europa i stor grad dreier seg om personvern, opphavsrett og EUs AI Act, tegner det seg et annet bilde i det globale sør. Medier i utviklingsland, inkludert srilankiske The Morning, løfter stadig oftere frem et eksistensielt spørsmål: Vil kunstig intelligens fungere som en utjevnende kraft, eller vil den forsterke de økonomiske forskjellene mellom nasjonene?
Som journalister i TenkeMaskin.no er vi opptatt av å se teknologien i et globalt perspektiv. AI kjenner ingen landegrenser, men konsekvensene er høyst lokale.
Trusselen mot outsourcings-industrien
Mange utviklingsland, inkludert Sri Lanka, India og Filippinene, har bygget betydelige deler av sin økonomi på såkalt BPO (Business Process Outsourcing) og IT-tjenester. Dette inkluderer alt fra kundeservice og dataregistrering til koding på inngangsnivå.
Generativ AI, som ChatGPT og GitHub Copilot, utfordrer nå selve fundamentet for denne forretningsmodellen. Når en AI kan skrive enkel kode eller håndtere kundedialog raskere og billigere enn et menneske, er konkurransefortrinnet med lav lønnskostnad truet.
Det internasjonale pengefondet (IMF) anslo i en rapport fra 2024 at nesten 40 % av globale jobber er eksponert for AI, men at utviklingsland ofte mangler infrastrukturen til å utnytte fordelene, samtidig som de risikerer å miste jobbene.
Muligheten for et teknologisk «froskehopp»
Det er imidlertid ikke bare mørke skyer. Analytikere peker på at AI gir utviklingsland en unik mulighet til å gjennomføre et teknologisk «froskehopp» (leapfrogging), spesielt innen utdanning og helse.
- Helse: I land med stor legemangel kan AI-drevne diagnoseverktøy på mobiltelefoner gi befolkningen tilgang til helsevurderinger de ellers aldri ville fått.
- Landbruk: AI-analyser av værmønstre og jordkvalitet kan effektivisere matproduksjonen, noe som er kritisk for matsikkerheten i mange regioner.
- Utdanning: Personlige AI-lærere kan demokratisere tilgangen til kunnskap i områder med lærermangel.
Norsk perspektiv: Digitalt utviklingssamarbeid
For Norge er dette høyst relevant. Norsk bistandspolitikk har i økende grad fokusert på digitale fellesgoder. Norge er blant annet en pådriver i Digital Public Goods Alliance, som jobber for at åpen kildekode og AI-modeller skal være tilgjengelige for utviklingsland, slik at de ikke blir avhengige av dyre, proprietære løsninger fra amerikanske teknologigiganter.
Når vi leser rapporter fra det globale sør, blir det tydelig at tilgang til regnekraft og data er like viktig som tilgang til kapital. Uten nasjonale AI-strategier og investering i digital infrastruktur, risikerer land å bli «datakolonier» som leverer rådata til Silicon Valley uten å få verdiskapningen tilbake.
Behovet for global regulering
Mens EU (og Norge gjennom EØS) leder an i reguleringen av AI, står mange mindre nasjoner i en sårbar posisjon. De mangler ofte forhandlingsmakten til å kreve innsyn eller endringer hos selskaper som Google, Microsoft og OpenAI. Dette understreker behovet for globale rammeverk gjennom FN, snarere enn fragmenterte regionale lover.
For norske bedrifter som opererer internasjonalt, betyr dette at man må være bevisst på sitt samfunnsansvar. Bruk av AI i leverandørkjeder i utviklingsland må balansere effektivisering mot ivaretakelse av arbeidsplasser og kompetansebygging lokalt.